Somehow my life hates me, except the love from a perfect boy

Sitter her, trøtt, lei, sinna og tenker på hvor mye et menneske som egentlig skal stå deg så nær kan ødelegge ei jente på 16 år sitt liv. Alt er så urettferdig, jeg er urettferdig. Jeg er feig, og er ei pyse. Mange er enig og mange vil bare ikke inrømme det. Men jeg er ei pyse, det sterke som jeg vil ha inni meg finnes ikke og vil aldri komme. Ja, jeg har et fint liv når det kommer til kjæresten min men skole, venner, jobb noe som holder på å dette ut av livet mitt blir bare verre og verre. Jeg skal ikke nevne personen som bringer meg lenger og lenger ned i jord men de fleste av dere hvet sikkert godt hvem. Nå tenker jeg bare på hva jeg vil med livet nå om jeg vil rømme mens jeg fortsatt er her eller forandre på alt og prøve og gjøre det bedre. Men for en ting, sånn som jeg har det nå vil ikke bli bedre. Bare verre. Når årene kommer vil faktisk livet mitt være på sitt beste men jeg må tåle og slåss gjennom det vonde jeg er i nå og takle det selv.

Så glad jeg ikke er alene, at jeg har en å snakke med når jeg er lei meg og elske han hele tiden.
Jeg er lykkelig, det er bare livet som er trist.

M.